Hundeeieren og bedømmelsen på utstilling Arne Holmesland Fra Hundesport nr. 4/89   Først litt fra eventyret: ”det var engang en skytter som var ute i skogen. Så møtte han myrsnipa”…. Eventyret fortsetter med at myrsnipa ber jegerne om ikke å skyte hennes barn, som hun sier er de vakreste i skogen. Da skytteren kom tilbake hadde han et helt knippe myrsniper med sg. ”Hvorfor skjøt du barna mine allikevel?” spør myrsnipa. ”Var dette dine barn, da?” svarer jegeren – ”Jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.”   At hver synes best om sine barn er felles for myrsnipa og hundeeieren. Når myrsnipa sier at hennes barn er de vakreste i skogen og når hundeeieren fremholder sin hund som det ypperste som går på fire ben, da ligger nok sannheten i begge tilfeller et godt stykke unna. Smak og behag er som kjent noe av det mest subjektive vi har.   Nå er det på ingen måte noen feil hos myrsnipa og vår hundeeier at de setter sine egne høyt. Tvert om – det er en styrke at de går inn for sine på best mulig måte. Forholdet mellom eier og hund er ikke bare et objektivt eierforhold, en hund er ikke og skal ikke være en vanlig ”ting”. Det ligger mange verdifulle elementer i forholdet mellom eieren og hunden – la meg neven fellesskap, tillitsforhold, lojalitet, samarbeid som noen av de viktige sider. Eieren må gå inn for sin hund og skal tro på sin hund om det skal være håp om å oppnå et betydningsfullt forhold, et forhold av gjensidighet. Eieren må ønske å være noe for sin hund hvis han eller hun skal ha håp om å oppnå noe med den. Skal hunden på sin side yte sitt beste, må eierne støte den best mulig. Dette gjelder i mange situasjoner.   Når det er tale om bedømmelse på utstilling (eller for den saks skuld på jaktprøve) er imidlertid eieren neppe den best egnete til å foreta vurderingen. Utsagnet om at kjærlighet gjør blind gjelder i aller høyeste grad for hundeeieren som stiller ut – i denne situasjonen svekkes meget av eierens evner til å se tilnærmet objektivt på de konkurrerende hunder. Nå er det bare ”mi bikkje” det gjelder, og erfaring viser at vurderinger av ”de andres” hunder tar særdeles sterk farge av dette!   Som kjent bygger bedømmelsen på utstilling på ”dommerens frie skjønn”, for å bruke den klassiske betegnelse. Dette betyr ikke at dommeren foretar sine vurderinger og treffer sine avgjørelser helt etter vilkårlig forgodtbefinnende. Bedømmelsen tar utgagnspunkt også i et helt sett med regler og rammebestemmelser samt praksis og fortolkning av rasebeskrivelsen for vedkommende rase. Dommerens frie skjønne er ikke bundet av metermål og stoppeklokke, men forutsettes holdt innenfor videre eller snevrere rammer for utøvelsen av skjønnet, som bygger på observasjoner, iakttakelser og vurderinger inne avgjørelsen treffes og ”dommen” felles. Så langt det er praktisk mulig forutsettes dommeren å være objektiv under bedømmelsen.   Å oppnå premiering på utstilling forutsetter ikke noe egentlig prestasjon fra hundens side (på jaktprøve er dette annerledes). Når eieren presenterer hunden i ringen vil dommeren få se et avlsresultat – er dette et godt eller et mindre godt resultat av det avlsarbeid som har frembrakt hunden? Dette spørsmålet er den klassiske bakgrunn for å arrangere utstillinger slik vi kjenner dem – bedømmelsen skjer ”i avlens tjeneste”, som det heter. Dommeren vurderer og bedømmer hunden i forhold til et ”typemål”, en rasebeskrivelse som kalles ”standarden” for den rasen det gjelder. Standarden er ikke en blåkopi av idealhunden, men en meget omtrentlig beskrivelse – dommeren skal være vel bevandret i forståelse for rasens utvikling sett i forhold til rasebeskrivelsen for med rimelig sikkerhet å kunne ta de ”riktige” avgjørelser under bedømmelsen. Dommeren vurderer det avlsresultat han ser ut fra personlig oppfatning av standardens generelle beskrivelse og den praksis som tradisjonelt følges ved fortolkning av rasebeskrivelsens ord. Man skal imidlertid vokte seg vel for å lese standarden som en viss mann leser Bibelen!   Hvilken betydning har så bedømmelse på utstilling? Det varierer ut fra hvilket synspunkt man stiller spørsmålet. For spesialklubbene er kritikker og premiegrader signaler om hvordan dommerne ser på de enkelte hunder i forhold til målsettingen, og gjennom flere sesonger vil bedømmelsen av et større antall hunder fortell raseklubben atskillig om utviklingen innenfor rasen i forhold til ønskemålene for type, sunnhet, gemytt, m.v. oppdrettere vil kunne få pekepinn for hvilke mulige kandidater som kan tenkes aktuelle ved kommende parringer. Dommerkolleger kan få styrket eller svekket sin oppfatning av hvordan det ”står til” med vedkommende rase generelt før man selv skal i ilden ved et framtidig arrangement.   Og for hundeeieren da, - hva betyr utstillingsbedømmelsen for eieren? Mye mer enn vi kanskje tror, og muligens på andre områder enn vi venter. Hundeeiere er på flere måter noen ganske merkverdige dyr. De er blant annet meget hårsåre på vegne av sine hunder – du kan gjerne kritisere eieren for hytta eller bilen, kan hende endog for ungene hans – men du skal trå varlig om du vil si noe som eieren oppfatter som negativt om hans eller hennes hund! Hunden kan tilføre sin eier betydelige proporsjoner stolthet, og ikke sjelden er dette fenomen knyttet til en høy grad av øket prestisje når hunden ”gjør det godt” – dvs. når den etter avsluttet bedømmelse i ringen vender nesen hjemover med kobbelet fullt av fargeglade sløyfer og bånd. Da føler eieren seg vel, og vi kan ofte konstatere at det ikke er så lett å være en god vinner heller!   Nå, dette er selvsagt satt litt på spissen, men gjennom atskillige år ser man mange typer hundeeiere og utallige reaksjonsmåter hos hundeeiere. De beste av dem, og de fleste hører heldigvis hjemme på denne halvdelen av skalaen, er de eire som med oppriktig glede og interesse lykkeønsker dem som den dagen hadde en hund som dommeren anså som bedre enn ens egen. I den motsatte enden av skalaen finner vi dem som mer enn gjerne gjør hva de kan for å svekke konkurrentenes sjanser – oftest med kanskje lovelige, men ikke desto mindre lite fine midler. Det verste eksempel jeg har opplevd var i ”gamle dager” med oppstalling på utstilling, der det ble kastet en neve tegnestifter inn i ”båsen” til den hund som kanskje lå an til å oppnå 1.VK. Gjerningsmannen var konkurrent i VK. Heldigvis var ”Obersten” en tøff hund som gjorde lite av tre tegnestifter i potene – da de var fjernet var han uslåelig i ringen. Å ta et ”tap” med behersket fatning og en ”seier” i ringen med den rette innstilling overfor konkurrerende hundeire kan by på problemer. Ikke alle klarer det på en måte de senere vil være bekjent av. En av våre ”hundkjendiser” sa for mange år siden at ”hundeeiere er et oppsamlingsheat for psykiatriske tilfeller” – det var nok de ikke sjeldne påfallende reaksjonsmønstre etter bedømmelse av hundene han hadde i tankene ved sin spissformulering. Og vi har vel kanskje alle båret en flik av kappen. Hvilken hundeeierveteran har ikke i løpet av sin ”karriere” opplevd å bli ”bortdømt” en eller flere ganger ved bedømmelse som i øyeblikket blir betegnet som den reneste vilkårlighet og uforstand?   Myrsnipas standpunkt er vel og bra, men la oss ikke i begeistringen over ”mi bikkje” glemme at mange andre kan være bedre. Først når hundeeieren får samlet et tilstrekkelig stort antall subjektive vurderinger av hunden i ringen, er det mulig å danne seg et slags ”objektive” vurderinger av hunden i ringen, er det mulig å danne seg et slags ”objektivt” syn på det inntrykk hunden har gjort på fagfolk. Da er det kan hende utsikt til at man kan begrense det sjåvinistiske syn på egen hund som noe helt enestående! Ønsketenkning og faktum bør ikke forveksles.   Som hundeeier på utstilling ber vi om en vurdering av hunden, en bedømmelse fra en fagmanns side. Hva ente avgjørelsen viser at du stilte på med for store forhåpninger etter at resultatet ble bedre enn ventet, ta avgjørelsen i en riktig og sportslig ånd. Og skulle kanskje ingen synes at din hund er så veldig pen, så husk at det er din hund, og at forholdet mellom deg og din hund er langt mer verd enn alle premiegrader, sløyfer, sertifikater og pokaler. Bedømmelse på utstilling er en del av forholdet mellom eieren og hanse eller hennes hund, og når det kommer til stykket er det en temmelig underordnet side også.