Oppbygging av adferd Undersøkelser av gener og adferd hos hunder viser at genenes virkning er svært eiendommelig og kommer på mange måter til uttrykk. Man finner ikke et enkelt gen som styrer egenskaper som aggressivitet, skyhet eller intelligens. I stedet kan hvert gen spaltes til mindre enheter med ulike baser.   Aggressivitet viser kanskje mest resultater av selektiv avl. Hos enkelte raser er egenskapen forsterket, hos andre betraktelig dempet. En hund kan være dominat overfor de andre hundene på kennelen, underordnet sin eier, og kanskje sky overfor fremmede. En hund som er svært aggressiv under lek viser kanskje sjelden skikkelig aggresjon. Det samme er tilfelle med frykt eller skyhet. En hund kan vise redsel for ukjente gjenstander, men ikke frykt for andre hunder.   Frykt og aggressivitet er egenskaper man finne i ulike grader hos alle raser. Det er nødvendig med en balanse mellom disse to for å overleve, og siden hundene ble husdyr har det vært en utstrakt selektiv avl på disse egenskapene. En hund som ikke har frykt for noe, vil før eller senere komme opp i situasjoner han skulle ha unngått. En hund oppfatter dette som at den som stikker av, lever og kan kjempe neste dag.   Selv om aggressivitet og frykt er avhengig av hverandre hvis et dyr skal fungere, er de ikke rake motsetninger av hverandre på den genetiske skala. En hund kan være svært fryktsom og svært aggressiv uten å være sky. Seleksjon for å forsterke aggressiviteten vil ikke alltid skape dyr som er sky.   Det finnes heller ikke bevis for at det er en enkel sammenheng mellom intelligens og dressurbarhet. Hunder som gjør det skarpt i en konkurransegren, kan gjære det dårlig ei en annen. En hund kan vise problemer med å lære å utføre enkle kommandoer hvis belønningen er et enkelt klapp på hodet, men viser stor intelligens og er lærenem hvis belønningen er en godbit. Arv berører også egenskaper hvordan hunder løser problemer og hvor lærenemme de er hovedsakelig ved bestemte følelsesmessige reaksjoner, som igjen påvirker tillit, ulike nivåer for motivasjon og adferdsmønster.   Praktisk talt er det ingen store forskjeller mellom seleksjon på temperament og selektiv avl på andre egenskaper. Akkurat som at miljøet er svært viktig under oppveksten for typiske egenskaper, må man ha et godt miljø for hunden for å få fram et typisk temperament. Det vil ikke forbedre en dårlig hund, men kan ødelegge en god hund. For å bevare eller forbedre et temperament, må adferd vurderes i alle utviklingsfaser. En oppdretter vil ikke ha et stort vitenskaperlig materiale, men vil ha muligheten av å studere hver enkelt valp under utvikling. Det finnes tester som vil hjelpe oppdretteren til å analysere valpens adfersmønster og ulike tendenser. Disse testene ble utarbeidet for at man på et tidlig stadium skulle oppdage områder hvor hunden skilte seg ut, men kan også benyttes som en brikke i et selektivt avlsprogram. Spesielt vil dette være interessant hvis oppdretterens og valpens nye hjem ligger langt fra hverandre, og det er små muligheter til å få se igjen hunden i voksen alder.   Bruk mye av din tid til å studere valpene. Ved å sammenligne resultatene hos en valp på de ulike alderstrinn, vil du få et bedre bilde av valpens psyke. Å betrakte valpene som en flokk kan gi verdifulle opplysninger om sosial omgang med andre hunder, da testene som er utarbeidet konsentrerer seg om forholdet mellom en valp og en person. Begge observasjonene er like viktige. Enten du benytter utarbeidede tester eller ikke. Studer hver enkelt valp individuelt og forholdet til andre hunder. En ”sky” valp som henger tilbake sett i forhold til flokke, kan være svært knyttet til mennesker, men kues av mer dominante søsken. Den frimodige valpen i kullet kan være den mest aggressive eller den som er minst fryktsom.   Unngå fristelser til å overse adfred som ”går over” med alderen. Dårlig spisevaner, nedbrytende biting osv er alle temperamentsfeil, selv om disse bare kommer til uttrykk ved bestemte alderstrinn.   Etter å ha funnet ut hvilket temperament din hund har, og dens avvik fra hvordan hunden skal være, må man finne en ideell avlspartner. Vær like kritisk til temperamentet som til type og bevegelser. Ingen avlspartner kan rette opp alle feil. Ingen er perfekt. Avgjør hva som er viktigsts, og driv avl med tanke på dette.   Valg av avlspartner som med letthet omgås mennesker er til liten nytte hvis problemet er omgang med andre hunder. Å parre en fryktsom hund med en som er svært aggressiv, er en svært dårlig ide. Resultatet blir trolig en hund som har to feil, hvor det til å begynne med kun var en. Beste måte å takle problemene på er kombinasjoner med hunder som er i harmoni og som er ekstra ”sterke” på de områdene som skal forbedres.   Hunder med virkelige atypisk gemytt skal ikke benyttes i avl. Det er små sjanser for at det positive den eventuelt vil tilfører rasen overveier alt det negative den også fører med seg. En hund som fysisk ikke er rasetypisk, kan ikke settes i avl eller med hell stilles ut, men kan fortsatt apportere, gi stand, gjete eller vokte hjem og familie. Den kan være en verdifull vann. En hund med temperamentsfeil kan være et vakkert syn, men kan aldri bli en god familiehund og venn.