Hva er en oppdretter??? Av Anne K. Lund, sakset fra Dalmatiner-nytt.   Min påstand er at det finnes for få oppdrettere innen de aller fleste raser. Hva! Sier du – med dagens stramme valpemarked og altså overproduksjon i tankene. Likevel fastholder jeg min påstand.   La oss først forsøke å definere hva en oppdretter er. En vid definisjon er at en oppdretter er enhver person som produserer ett eller flere valpekull. Det er imidlertid ikke denne gruppen som interesserer. En annen definisjon kan være en person som regelmessig produserer valper. Innen denne gruppen har vi 2 hovedgrupper: Den useriøse oppdretter som produserer valper i ordets rette forstand for å oppnå profitt. Denne gruppen vil jeg også se bort fra i denne sammenheng. Da gjenstår den andre gruppen - de såkalte seriøse oppdrettere. Her finner jeg igjen 2 undergrupper som denne artikkelen skal dreie seg om: De som ikke fortjener betegnelse – og de som gjør det. Etter mitt syn er dessverre den førstnevnte den klart største gruppen. Jeg vil i det følgende forsøke å redegjøre for hvorfor jeg mener det er slik. Jeg har valgt å betegne gruppene som henholdsvis uekte og genuin.   Den uekte oppdretter Dette mener jeg utgjør majoriteten av oppdrettere i alle raser. Drivkraften bak denne oppdrettertypen er alltid noe annet, dypere sett, enn oppriktig interesse for sin rase. Grunnen til å ville arbeide med rasen kan være så mangt – fra ønske om å fremheve sin egen person gjennom å gjøre suksess, til trangen til å ville få til hvert fall noe her i livet. Her finner vi altså alle avskygninger – fra snobbene som vil sole seg i glansen og ytterligere bestyrke egen fortreffelighet, til taperne i andre sammenhenger som her har funnet en nisje hvor de øyner en mulighet til å lykkes. Det kan dessverre være så mangt som hundesporten skal kompensere for. Men så ulike motivene for denne gruppen enn kan være, har denne oppdrettertypen mange fellesnevnere – dette fordi de alle har et galt utgagnspunkt.   Den uekte oppdretter blir alltid utrolig fort utlært. Denne typen ser gjerne på seg selv som en naturbegavelse og er derfor egentlig aldri novise. Vedkommende er aldri i tvil om egen dyktighet. Eldre oppdretter har man gjerne bare forakt og arroganse til overs for, for man er overbevist om at man selv skal greie det så mye bedre. Den uekte oppdretter ser gjerne på seg selv som hundesportens vidunderbarn.   Den uekte oppdretters egeninteresse er enorm. Egoet står i sentrum. Andre oppdretter har bare interesse dersom man kan dra direkte nytte av dem. Likedan med andres hunder. En uekte oppdretter kan aldri helt verdsette en praktfull hund i andres eie. Går en uekte oppdretter til det skritt å innrømme at none annen har en bra hund, er det med et fjes grønt av misunnelse for at den ikke er i eget eie.   Fasaden er uhyre viktig for en uekte oppdretter. Selvfølgelig er det slik, for noe annet enn fasaden har en uekte oppdretter ikke å fare med. Derfor voktes den også vel. Mislykkede avlsreultater, på hvilket område det enn måtte gjelde, bevoktes som en statshemmelighet. Er dette ikke mulig, bagatelliseres det inntrufne. Helt åpenbare og alvorlige feil ved egne hunder er ganske enkelt ikke til stede for den uekteoppdretter. Denne kjører sitt eget, ufeilbarlige løp. Derfor er det kun suksessen som teller og som fremheves uopphørlig. Ingen skal noensinne få sjansen til å glemme at ens champion X vant så og så mange BIR eller BIS, var far eller mor til så og så mange champions, ei heller om de holder mål på andre områder. At flere av championene kanskje fikk sin tittel med et skrik spiller ingen rolle – en champion er en champion og det er alt det dreier seg om. At andre oppdrettere får fram hunder som smykker seg med samme tittel er en sørgelig kjensgjerning. Den uekte oppdretter er en sann begavelse når det gjelder å forringe andres suksess – og fremheve egen. Oppdretter man selv en topphund er man dyktig – andre har bare flaks, helst ufortjent sådan.   Den uekte oppdretters perfeksjonisme går gjerne utover valpekjøperne også. Man er alltid åpen og imøtekommende overfor eiere av vellykkede eksemplarer, og viser da stor interesse for sitt avkom. Derimot vil man ha minst mulig kontakt med eierne av de mindre heldige eksemplarene, enten det er mentalt eller eksteriøret. Disse passer dårlig inn i den uekte oppdretters bilde av seg selv som feilfri. Den uekte oppdretter misliker meget sterkt å bli minnet om slike resultater.   At denne typen ”suksess” har sin pris – som selvfølgelig andre betaler – er åpenbart. Men resultatet kan vanskelig bli noe annet, da utgagnspunktet er så galt. Egentlig gir den uekte oppdretter pokker i sin rase – den er middelet, ikke målet.   Den genuine oppdretter Dette er en utdøende ”rase”. I England forekommer de fremdeles relativt hyppig, men he ri landet er det langt mellom dem.   Den genuine oppdretter elsker i utgangspunktet hunder og kunne vanskelig tenke seg livet uten. Å arbeide med og skape hunder er like selvfølgelig som at pulsen slår. Den genuine oppdretter er laget av seigt materiale – uansett tilbakeslag retter de seg opp igjen og går ufortrødent videre.   Den genuine oppdretter elsker sin rase. Rasens ve og vel er det overordnede mål. Man ser å seg selv som et ledd i en lang kjede av oppdrettere som arbeider mot samme mål. En genuin oppdretter ser alltid på sin gjerning som en del av en større sammenheng – preget av ydmykhet. Ydmykhet overfor de oppdretterer som gikk foran og la grunnlaget, og ydmykhet overfor den store og ansvarsfulle oppgaven det er å oppdrette hunder. Den genuine oppdretter vet meget vel at det å oppdrette er å arbeide med levende materiale, og at resultatet ofte er uforutsigbart. Et vellukket resultatet betraktes med en vel avveid blanding av takknemlighet, innsikt av egen dyktighet, en porsjon flaks og stolthet. Mislykkes man spares ingen krefter for å finne årsaken. Den genuine oppdretter er i sin natur åpen og analytisk. Nær kontakt med andre oppdrettere er derfor livsnødvendig. For å komme til bunns i egne problemer og for å lære av andre er man villig til åpent å berette om egne avlsresultater.   En stadig søken er karakteristisk for den genuine oppdretter. En genuin oppdretter er aldri utlært. Det overordnede avlsmål er å lage hunder man selv kan stå inne for. Antall champions er gjerne uinteressant – selv om de gjerne er mange i tallet. Kanskje er den genuine oppdretter ikke primært interessert i utstilling – men å sitte hjemme ”i valpekassen”. For det er der det skjer og det er det alt dreier seg om – underet som aldri slutter å fortrylle og forundre. Det er selve naturen som gjør hovedjobben – selv er man en liten brikke som styrer etter beste evne. Men en genuin oppdretter klarer å verdsette suksess og feilgrep etter fortjeneste, og forringer heller ikke sine egne kunnskaper. For i og med at den genuine oppdretter alltid er ute etter å lære mer, skjønne mer – stiger også kunnskapsnivået.   Den genuine oppdretter verdsetter sjelden etter fortjeneste. Uekte oppdrettere snapper gjerne til seg utmerket startmateriale fra genuine oppdretter – som gjerne unner andre en bra hund – og tar straks til seg all æren. For utakk er verdens lønn – ikke minst i hundesporten.