Boxerbell

Hvordan kunne du

Hvordan kunne du....... Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og så tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært "uartig" sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om , at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi "is er ikke bra for hunder", sa du) og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din hustru, er ikke et "hundemenneske" - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyen, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og dere lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en "kjærlighetsslave".

Etter hvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg op på vaklende ben, de stakk fingrer i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til len leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din "familie", men det var en tid, hvor jeg var den eneste familien du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa "jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne". De trakk på skuldrene og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med "papirer". Du var nødt til å riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei, pappa! du må ikke la dem ta min hund!" Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjører det?"

De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm...eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brydde seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene der - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg til bake til et fjernt hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et vel signet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.

Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.

Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.

Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.

Da jeg merket stikket og den kjølige vesken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?"

Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa "unnskyld".

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted.

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt "Hvordan kunne du gjøre det?" ikke var rettet mot henne.

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.

Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.

Denne historien er ment som en advarsel for alle som overveier å kjøpe hund. Du har ansvar for et liv, og det i mange år. Tenk deg om.........

Finns det seriösa hunduppfödare?

Ledaren av Holger Nilsson, sjefredaktør i svenske Jakt jornalen.

Jakt journaleN Mars/04 utgäva nr 3

Jo, visst, men frågan är ända berättigad. Hundaveln har gått framåt ordentligt den sista tioårsperioden i stort sett i samtliga rasar. Att vara uppfödare av jakthundar idag är ofta ingen enkel uppgift. Köparna förväntar sig både jaktlig och exteriör toppklass, samtidigt som hundarna skall vara friska och sunda.

Detta är en situasjon som hunduppfödarna själv satt sig i. Snittpriset för en hundvalp idag ligger runt 7 000 kronor. Då är det också självklart att valpköparen har rätt att ha förväntningar och även ställa vissa krav.

Hundaveln är komplex och består av en rad oplika faktorer och insatser. Dels har vi uppfödaren, hanhundsägaren och köparen, och det är inte alltid man ser saker och ting ur samma perspektiv.

Snabba pengar

Vi börjar med köparen. För många kan problemen börja redan när han ringer uppfödaren. En ung jägare som ska skaffa sin förste jakthund kan få problem att köpa en valp från de mest framgångsrika uppfödarna.

Han får i regel försöka hitta en valp från någon som återfinns längre ned i uppfödarlistorna. Det behöver nödvändigtvis inte vara sämre, några procent färre pristagare, men ända klart intressanta valpar som kan bli bra jakthundar.

Ett annat problem som köparen kan få, är att han råkar ut för ett riktigt rötägg. En uppfödare som rider på vågen av en populär ras, och struntar i sjukdomsrisker och jaktliga anlag. Hans avel tjuvåker på andras framgångar, och prislappen är ofta densamma. Målsättningen är inte heller att avla fram dugliga jakthundar, utan att ge snabba pengar i plånboken.....

Viktig roll

Hanhundsägaren har också en viktig roll i aveln. Den seriöse avlar endast med tikar som har en stamtavla som förväntas ge bra avkommor, både jaktligt, exteriört och sjukdomsmässigt. Han följer sin rasklubb och kennelklubbens rekommendationer, med X antall avkommor innan det görs ett uppehåll i aveln för att utvärdera.

Sedan finns det också hanhundsägaren som ser sin hund som den optimala avelshunden som passar alla tikar. Denne ägare struntar ofta i alle avelsrekommendationer, och ser sig själv som oerhört seriös, och kan till och med kosta på sig att hävda att rasklubben är oseriös!

Även i detta fall är det ofta en gapande plånbok som styr aveln.

Men man skall inte heller glömma bort att uppfödarna ibland drabbas av oseriösa valpköpare. det är inte alls ovanligt att köpare bokar valpar, och ger sken av ett stort intresse för just denna valp.

Uppfödaren tror sig ha sålt hela kullen, och när det är klart för leverans vid åtta veckors ålder, visar det sig att den förväntade hundköparen inte alls skall ha någon valp. Och känner inte heller någon moralisk plikt att fullfölja den muntliga överenskommelsen som är gjord.

Allergisk

Bortförklaringarna är många, allt ifrån att frun plötsligt bestämt sig för att familjen inte skall ha någon ny hund, till att någon när och kär plötsligt blivit allergisk.

Det finns också hundköpare som är dårliga betalare, förhallar betalningen i det oändliga, och när uppfödaren efter att par månader slutligen blir förbannad och begär valpen tillbaka, då kommer antingen valpen eller pengarna.

Med utstuderad list har valpköparen väntat med betalningen, han är oftast på jakt efter en jakthund som både skall bli jakt- och utställingschampion. De jaktliga egenskaperna kan vara svåra att se vid fyra-fem månaders ålder, men de exteriöra förtjänsterna kan ett skickligt öga se. Upptäcker valpköparen att detta inte blir någon certifikat-hund, ja då ger han fasen i att betala. Släpp därfor ingen valp utan betalning, och använd Svenska kennelklubbens köpavtal.

Fallgropar

Det finns med andra ord många fallgropar både för uppfödare och köpare. Men allt visar dock på att det blir bättra och bättre. Med rasklubbarnas strävan och hjälp till alla parter borde ytterligare förbättringar kunna genomföras.

Närmast bord man se över marknadsföringen av avelshundar. Inom många raser kan man idag se exempel på rent falsk marknadsföring, där till exempel hundägare räknar snitt på jaktprovspoäng på de fyra bästa proven. Det ger ett falsk intryck av att hunden bara startat fyra gånger med höga poäng som resultat. I själva verket har hunden kanske startat 15 gånger, och då blir inte resultatet lika imponerande, då andrapris och nollor inte nämns.

Ta hjälp av din rasklubb inför valpköpet, undersök allt och lite till. Ordet seriös är något som varierar mycket, beroende på vem som säger det.

Hvordan bli kennelblind – steg for steg

Sakset fra KSS-nytt nr. 1/87.

For å bli kennelblind er jeg redd man må ha visse medfødte egenskaper, men ved hjelp av nedenstående råd tror jeg veien vil bli enklere.

1	Når du bestemmer deg for å bli oppdretter, har du sannsynligvis allerede en tispe. Bakgrunn og kvaliteter er uvesentlig. Grunnlaget for ditt oppdrett er denne tispen, og faktum at du er eieren gjør henne helt egnet som avlstispe.
2	Dersom din tispe ikke har gjort det særlig bra på utstillinger, skal du skylde på dommerne. Du er jo den første til å legge merke til at de kun setter opp de kjente oppdretterne. Kast ikke bort tiden med å tenke over hvorfor de er blitt så kjente…..
3	Som far til ditt første kull bør du velge den hannhund som vinner akkurat på den tiden tispen din starter løpetiden. Bestem deg for at om din tispe ikke akkurat er noen stjerne, vil hun sikkert produsere noen.
4	For å kunne fortsette ditt ”oppdretterprogram”, bør du beholde minst en valp. Spør mer erfarne oppdrettere hva de mener om ditt valg, men dersom de ikke er enige med deg om at hun er god, bør du ikke høre på det. Husk historien om ”den stygge andungen”, og bestem deg roa at hun sikkert vokser seg vakker. ”Eget oppdrett” høres profesjonelt ut, og valpen har du jo ikke betalt noe for. Ikke bry deg om at det sannsynligvis er hva den er verd.
5	Hvis kullet ikke skulle bli hva du hadde ventet deg, må du skylde på hannhundne. Spesielt hvis en feil oppstår som din avlstispe ikke har, må du definitivt skylde på hannhunden. Og for rasen skyld; - sørg for at alle får vite at han produserer nettopp denne feilen. Husk endelig å ikke fokusere på gode valper den har med andre tisper.
6	På dette tidspunkt vil du ha kommet ”på kant” med en del mennesker innenfor rasen. Neste gang du skal parre din tispe, bør du derfor bruke hannhunden til den du liker best av de du fremdeles er på talefot med.
7	Det er nok ikke så mange som ønsker å kjøpe, eller anbefale valper fra denne kombinasjonen, men ikke bry deg om det. Bare behold de valpene du ikke får solgt. Dersom heller ikke disse valpene skulle bli stjerner, må du prøve å legge skylden på hannhunden nok en gang. Argumentene dine er sikkert ikke så sterke og så mange denne gangen, men det er heller ikke tilhørerne dine.
8	Nå når du har både hannhunder og tisper i din kennel, hva synes da mer naturlig enn å prøve linjeavl/innavl? Tross alt er det jo slik noen av de mest suksessfulle hundene er blitt oppdrettet. Det faktum at du ikke behøver å betale parringsavgift er naturligvis av underordnet betydning.
9	På dette tidspunkt vil du sannsynligvis ha klart å få en del alvorlige feil inn i dine linjer. Disse feilene må du referer til som minimale, og framhev de kvalitetene som du; - med flaks, fortsatt har, som svært viktige og at det er akkurat dette vi mangler i rasen.
10	Nå er tiden inne til å lege etter feil hos andre oppdretteres hunder. Du vil finne mange, og alvorlige feil, som det må være av største viktighet å få bort fra rasen. Det er viktig at du nå slår deg sammen med andre oppdrettere som har samme erfaring som deg, for å kunne gå til felles sak mot klubb, avlsråd og oppdrettere som vinner fordi de kjenner dommerne. Sannsynligvis er det nå bare nybegynnere og noen av dine valpekjøpere som fortsatt lytter til dine meninger, men hold tak i dem og del villig dine erfaringer. Fortell de at grunnen til at du ikke vinner er korrupsjon, og grunnen til at ingen egentlig ser ut til å like dine hunder i det hele tatt er fordi alle er blitt fullstendig KENNELBLINDE!

Hundeeieren og bedømmelsen på utstilling

Arne Holmesland

Fra Hundesport nr. 4/89

Først litt fra eventyret: ”det var engang en skytter som var ute i skogen. Så møtte han myrsnipa”…. Eventyret fortsetter med at myrsnipa ber jegerne om ikke å skyte hennes barn, som hun sier er de vakreste i skogen. Da skytteren kom tilbake hadde han et helt knippe myrsniper med sg. ”Hvorfor skjøt du barna mine allikevel?” spør myrsnipa. ”Var dette dine barn, da?” svarer jegeren – ”Jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.”

At hver synes best om sine barn er felles for myrsnipa og hundeeieren. Når myrsnipa sier at hennes barn er de vakreste i skogen og når hundeeieren fremholder sin hund som det ypperste som går på fire ben, da ligger nok sannheten i begge tilfeller et godt stykke unna. Smak og behag er som kjent noe av det mest subjektive vi har.

Nå er det på ingen måte noen feil hos myrsnipa og vår hundeeier at de setter sine egne høyt. Tvert om – det er en styrke at de går inn for sine på best mulig måte. Forholdet mellom eier og hund er ikke bare et objektivt eierforhold, en hund er ikke og skal ikke være en vanlig ”ting”. Det ligger mange verdifulle elementer i forholdet mellom eieren og hunden – la meg neven fellesskap, tillitsforhold, lojalitet, samarbeid som noen av de viktige sider. Eieren må gå inn for sin hund og skal tro på sin hund om det skal være håp om å oppnå et betydningsfullt forhold, et forhold av gjensidighet. Eieren må ønske å være noe for sin hund hvis han eller hun skal ha håp om å oppnå noe med den. Skal hunden på sin side yte sitt beste, må eierne støte den best mulig. Dette gjelder i mange situasjoner.

Når det er tale om bedømmelse på utstilling (eller for den saks skuld på jaktprøve) er imidlertid eieren neppe den best egnete til å foreta vurderingen. Utsagnet om at kjærlighet gjør blind gjelder i aller høyeste grad for hundeeieren som stiller ut – i denne situasjonen svekkes meget av eierens evner til å se tilnærmet objektivt på de konkurrerende hunder. Nå er det bare ”mi bikkje” det gjelder, og erfaring viser at vurderinger av ”de andres” hunder tar særdeles sterk farge av dette!

Som kjent bygger bedømmelsen på utstilling på ”dommerens frie skjønn”, for å bruke den klassiske betegnelse. Dette betyr ikke at dommeren foretar sine vurderinger og treffer sine avgjørelser helt etter vilkårlig forgodtbefinnende. Bedømmelsen tar utgagnspunkt også i et helt sett med regler og rammebestemmelser samt praksis og fortolkning av rasebeskrivelsen for vedkommende rase. Dommerens frie skjønne er ikke bundet av metermål og stoppeklokke, men forutsettes holdt innenfor videre eller snevrere rammer for utøvelsen av skjønnet, som bygger på observasjoner, iakttakelser og vurderinger inne avgjørelsen treffes og ”dommen” felles. Så langt det er praktisk mulig forutsettes dommeren å være objektiv under bedømmelsen.

Å oppnå premiering på utstilling forutsetter ikke noe egentlig prestasjon fra hundens side (på jaktprøve er dette annerledes). Når eieren presenterer hunden i ringen vil dommeren få se et avlsresultat – er dette et godt eller et mindre godt resultat av det avlsarbeid som har frembrakt hunden? Dette spørsmålet er den klassiske bakgrunn for å arrangere utstillinger slik vi kjenner dem – bedømmelsen skjer ”i avlens tjeneste”, som det heter. Dommeren vurderer og bedømmer hunden i forhold til et ”typemål”, en rasebeskrivelse som kalles ”standarden” for den rasen det gjelder. Standarden er ikke en blåkopi av idealhunden, men en meget omtrentlig beskrivelse – dommeren skal være vel bevandret i forståelse for rasens utvikling sett i forhold til rasebeskrivelsen for med rimelig sikkerhet å kunne ta de ”riktige” avgjørelser under bedømmelsen. Dommeren vurderer det avlsresultat han ser ut fra personlig oppfatning av standardens generelle beskrivelse og den praksis som tradisjonelt følges ved fortolkning av rasebeskrivelsens ord. Man skal imidlertid vokte seg vel for å lese standarden som en viss mann leser Bibelen!

Hvilken betydning har så bedømmelse på utstilling? Det varierer ut fra hvilket synspunkt man stiller spørsmålet. For spesialklubbene er kritikker og premiegrader signaler om hvordan dommerne ser på de enkelte hunder i forhold til målsettingen, og gjennom flere sesonger vil bedømmelsen av et større antall hunder fortell raseklubben atskillig om utviklingen innenfor rasen i forhold til ønskemålene for type, sunnhet, gemytt, m.v. oppdrettere vil kunne få pekepinn for hvilke mulige kandidater som kan tenkes aktuelle ved kommende parringer. Dommerkolleger kan få styrket eller svekket sin oppfatning av hvordan det ”står til” med vedkommende rase generelt før man selv skal i ilden ved et framtidig arrangement.

Og for hundeeieren da, - hva betyr utstillingsbedømmelsen for eieren? Mye mer enn vi kanskje tror, og muligens på andre områder enn vi venter. Hundeeiere er på flere måter noen ganske merkverdige dyr. De er blant annet meget hårsåre på vegne av sine hunder – du kan gjerne kritisere eieren for hytta eller bilen, kan hende endog for ungene hans – men du skal trå varlig om du vil si noe som eieren oppfatter som negativt om hans eller hennes hund! Hunden kan tilføre sin eier betydelige proporsjoner stolthet, og ikke sjelden er dette fenomen knyttet til en høy grad av øket prestisje når hunden ”gjør det godt” – dvs. når den etter avsluttet bedømmelse i ringen vender nesen hjemover med kobbelet fullt av fargeglade sløyfer og bånd. Da føler eieren seg vel, og vi kan ofte konstatere at det ikke er så lett å være en god vinner heller!

Nå, dette er selvsagt satt litt på spissen, men gjennom atskillige år ser man mange typer hundeeiere og utallige reaksjonsmåter hos hundeeiere. De beste av dem, og de fleste hører heldigvis hjemme på denne halvdelen av skalaen, er de eire som med oppriktig glede og interesse lykkeønsker dem som den dagen hadde en hund som dommeren anså som bedre enn ens egen. I den motsatte enden av skalaen finner vi dem som mer enn gjerne gjør hva de kan for å svekke konkurrentenes sjanser – oftest med kanskje lovelige, men ikke desto mindre lite fine midler. Det verste eksempel jeg har opplevd var i ”gamle dager” med oppstalling på utstilling, der det ble kastet en neve tegnestifter inn i ”båsen” til den hund som kanskje lå an til å oppnå 1.VK. Gjerningsmannen var konkurrent i VK. Heldigvis var ”Obersten” en tøff hund som gjorde lite av tre tegnestifter i potene – da de var fjernet var han uslåelig i ringen. Å ta et ”tap” med behersket fatning og en ”seier” i ringen med den rette innstilling overfor konkurrerende hundeire kan by på problemer. Ikke alle klarer det på en måte de senere vil være bekjent av. En av våre ”hundkjendiser” sa for mange år siden at ”hundeeiere er et oppsamlingsheat for psykiatriske tilfeller” – det var nok de ikke sjeldne påfallende reaksjonsmønstre etter bedømmelse av hundene han hadde i tankene ved sin spissformulering. Og vi har vel kanskje alle båret en flik av kappen. Hvilken hundeeierveteran har ikke i løpet av sin ”karriere” opplevd å bli ”bortdømt” en eller flere ganger ved bedømmelse som i øyeblikket blir betegnet som den reneste vilkårlighet og uforstand?

Myrsnipas standpunkt er vel og bra, men la oss ikke i begeistringen over ”mi bikkje” glemme at mange andre kan være bedre. Først når hundeeieren får samlet et tilstrekkelig stort antall subjektive vurderinger av hunden i ringen, er det mulig å danne seg et slags ”objektive” vurderinger av hunden i ringen, er det mulig å danne seg et slags ”objektivt” syn på det inntrykk hunden har gjort på fagfolk. Da er det kan hende utsikt til at man kan begrense det sjåvinistiske syn på egen hund som noe helt enestående! Ønsketenkning og faktum bør ikke forveksles.

Som hundeeier på utstilling ber vi om en vurdering av hunden, en bedømmelse fra en fagmanns side. Hva ente avgjørelsen viser at du stilte på med for store forhåpninger etter at resultatet ble bedre enn ventet, ta avgjørelsen i en riktig og sportslig ånd. Og skulle kanskje ingen synes at din hund er så veldig pen, så husk at det er din hund, og at forholdet mellom deg og din hund er langt mer verd enn alle premiegrader, sløyfer, sertifikater og pokaler. Bedømmelse på utstilling er en del av forholdet mellom eieren og hanse eller hennes hund, og når det kommer til stykket er det en temmelig underordnet side også.

Content 5